Fra å bytte ut selvkritikk med oppløftende selvsnakk til å lande i takknemlighet

3p coaching Apr 09, 2018

Foto: Silje Kristine Larsen

En av mine største utfordringer har vært å ta ordet i grupper. Jeg husker at jeg ofte kviet meg for å rekke opp hånda eller snakke i klassen allerede på barneskolen, selv om jeg også har minner om å være ivrig og trygg. Etter flere dårlige erfaringer på studiet, det var ihvertfall der jeg plasserte det, så følte jeg meg redd for å holde klasser, snakke i forsamlinger eller i grupper med mennesker jeg ikke kjenner. Jeg kjente også på frykt og usikkerhet i sosiale sammenhenger. Ofte endte det med at jeg var stille.

Jeg ble tryggere på disse situasjonene etter at jeg lærte meg at følelsen av frykt ikke er farlig, den vil gå over og at det hjelper å puste med magen. Men, det var først da jeg begynte å være nysgjerrig på at det jeg opplevde skapes i meg selv og ikke av situasjonen, at jeg begynte å få et heltannet perspektiv. En helt annen følelse av hva frykten er.

Jeg begynte å legge merke til mine tanker mer i forbindelse med at hjertebank og frykt dukket opp i meg, eller når jeg kjente spenninger mellom skulderbladene og nakken. Jeg begynte å tro mer og mer på at det jeg kjenner i kroppen kommer fra tankene mine, og at det ikke forteller meg noe som helst om at jeg utsetter meg selv for fare ved å for eksempel dele min mening. Jeg sluttet å bry meg så mye om frykten.

 

Nå kommer den lille fortellingen min idag:

På kursene jeg holder i Medisinsk Yoga og har de siste to årene gjort så godt jeg kan med å gi videre en forståelse hva stress egentliger. Jeg har opplevd det som veldig viktig å formidle dette videre, men kjent på en presset følelse i forhold til det.

En kveld underviste jeg ei gruppe om hvorfor det ikke er noen mening i å skulle tenke positivt eller bytte ut sine tanker med bedre tanker. Jeg lette etter eksempler i en følelse av usikkerhet, og oppdaget hvordan jeg korrigerte meg selv.

Noe sånt som dette skjedde. Jeg la merke til min egen usikkerhet, anspenthet og at jeg holdt pusten. Jeg la merke til hvordan jeg tenkte at jeg forklarte meg dårlig. I det jeg la merke til det ville jeg fikse min usikre følelse og begynte å tenke til meg selv noe sånt som at "joda, dette klarer jeg fint".

Så, kom det en ny tanke til meg: Nå gjør jeg det selv. Det trenger jeg ikke. Jeg kan bare slappe av.

I samme øyeblikk som jeg slapp det hele, fyltes hele meg med takknemlighet og ro. Jeg så elevene mine klarer og kjente meg veldig tilstede. Jeg fortalte til gruppa hva jeg akkurat opplevde og hvor takknemlig jeg følte meg for å få lov å dele det jeg brenner for, og at de var tilstede og lyttet. Øynene ble blanke og hjertet fullt. I det øyeblikket følte jeg at jeg traff blink, at jeg berørte dem. Jeg kunne se at mange av elevene tok til seg den lille innsikten jeg delte. Den kom som bestilt!

Denne erfaringen berørte meg, og jeg har delt den mange ganger.  Naturlig nok har den kanskje ikke like stor kraft nå, men jeg håper likevel det gir mening for deg eller at du blir nysgjerrig.

 

I øyeblikket jeg skriver dette tenker jeg på:

Bare det at vi vet eller mistenker at det fins mer en vi kan se, vite om og forstå, gjør at vi er åpen for å se noe nytt. Vi er åpen for endring.

Endring er noe vi ofte tror er vanskelig og tar tid, men som i den lille fortellingen er det bare én ny tanke som skal til.

 

Jeg vil veldig gjerne høre hva du tenkte og følte når du leste min lille fortelling idag. Du kan skrive en kommentar eller dele i facebookgruppa Små fortellinger om store endringer. Du er hjertelig velkommen inn i gruppa om du ikke er med allerede!

Følg med for nye korte fortellinger hver mandag! (ja, selv om det ble tirsdag denne gangen)

 

Små fortellinger om store endringer er en serie innlegg med historier som illustrerer hvordan kontakt med vår egen indre visdom gir økt forståelse for livet selv og varige endring helt naturlig.

Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.