Roligere enn Dyp Indre Ro

Idag fikk jeg lyst til å skrive om min reise med DypIndreRo og min indre ro

Jeg har alltid blitt oppfattet som en rolig, behagelig og trygg person. Min hemmelighet var mye uro, stress og bekymring for å ikke være god nok på innsiden. Jeg var utbrent med lite energi og nedstemthet så godt som hver vår fra jeg var 15 år. Mye spenninger i nakken og ryggen. I en periode mye hodepine. Betennelser i akilles og mye vondt i korsryggen. Irritabel og lav selvfølelse. Humørsvingninger som jeg skjulte så godt jeg kunne.

I en alder av 28 år møtte jeg MediYoga, altså medisinsk yoga, og med daglige øvelser som pust, avspenning og meditasjon endret alt seg på under to uker. Jeg opplevde tålmodighet, harmoni, kjente meg noen ganger svimmel av å slippe kontrollen og puste med magen. Jeg fikk flere store aha-opplevelser når det gjelder pusten min. Jeg pustet ikke, holdt pusten for å kontrollere omgivelsene, selv om det så absolutt ikke er mulig. En dag gikk det opp for meg at spenningene jeg var så vandt til å ha i nakken, og spesielt mellom skulderbladene, var borte. Magisk! I en periode på videregående var smertene mellom skulderbladene så ille at jeg måtte sove på gulvet. Nå var skuldrene myke. Wow! Jeg fikk mestringsstrategier. Følte jeg meg stresset, så tok jeg en time-out og pustet med magen. Deilig! Energien ble mer jevn, og jeg gikk ikke i kjelleren slik som før. Jeg følte jeg fikk mer overskudd, og samtidig at kroppen sa tydeligere ifra om det ble for mye. Og jeg lyttet. Jeg ble venn med kroppen. Av elevene mine fikk jeg tilbakemeldinger om hvor varm, rolig, behagelig og harmonisk jeg virket. De kunne lande bare av å tenke på meg. (og det sier flere av elevene mine enda, både nye og de som har gått ei stund)

Det sier mer enn ord at jeg på dette tidspunktet valgte å kalle min egen virksomhet for DypIndreRo.no

Selv følte jeg meg som regel rolig og oftere god nok. Dette knyttet jeg til den daglige praksisen av yoga og meditasjon. Jeg kjente på uro, panikk og stress i perioder hvor jeg ikke gjorde min daglige praksis. Jeg ble avhengig. Trengte den for å være den beste meg. Fremdeles la jeg merke til at jeg sluttet å puste feks når jeg skulle formidle til de første gruppene jeg underviste. Jeg kjente fremdeles ofte på hjertebank og svettetokter i situasjoner hvor jeg fikk oppmerksomheten. I møte med Heine Kolltveit, som var coachen min på den tiden, og min fantastiske yogalærer Elisabeth Engquist, lærte jeg meg at følelser endrer seg, og jeg merket hvordan jeg kunne puste dypt og rolig  for å bli roligere i kroppen igjen. Jeg kunne være mer i det jeg følte i øyeblikket og observere hvordan knuten i magen eller halsen løste seg opp. Jeg lærte meg å lytte til de andre i gruppa under delerunder, og å slutte å planlegge hva jeg skulle si. Og ja, det hjalp meg. Jeg var mer til stede, men når det ble min tur hamret hjertet og jeg opplevde det som vanskelig å dele det jeg hadde lyst til, og jeg glemte "alt".

Jeg tenkte at min MediYoga-praksis er kommet for å vare hele livet. Min medisin for alt og lykkepille.

Så etter 3 år som yogalærer og terapeut kom jeg over forståelsen som kalles de tre prinsipper. Jeg som trodde jeg var "dyp indre ro selv" landet enda noen hakk. Jeg ble så rolig at jeg opplevde meg selv som en magnet på mennesker som ønsket seg mer ro. Kursene mine fyltes opp kommende høst. Jeg  begynte å forholde meg til formidlingsangsten min med nysgjerrighet og en visshet om at det kommer fra tankene mine i øyeblikket. Jeg har allerede delt flere innsikter som kom i kjølvannet av det. Fra å bytte ut selvkritikk med oppløftende selvsnakk til å lande i takknemlighet og Andres magiske øyeblikk kan faktisk ikke skapes av meg.

Det plagde meg ikke like mye lenger at hjertet hamret, og jeg sa det jeg hadde lyst til på tross av følelsen, ihvertfall oftere. Følelsen kom jo ikke fra noe i omgivelsene min, som for eksempel at jeg trengte å holde tilbake for å ikke si noe feil, støte noen, ta for stor plass osv. Det kom fra meg selv og mine tidligere erfaringer og gamle misforståelser. Jeg forstod det til en viss grad og intellektuelt skjønte jeg at det var mulig for meg å lande enda mer. Jeg ante håp om at det var mulig for meg å formidle uten hjertebank. Jeg visste også at det måtte komme naturlig, i form av innsikt. Varig endring må alltid det.

Fast forward to år og til seminar i Trondheim høsten 2017 som het Ubetinget Resiliens - se klarer og bli mer bunnsolid med min mentor Michael Stenhagen. Egentlig er det nok å fortelle at det var et veldig fint seminar, jeg følte meg trygg, jeg fikk rom for å dele min forståelse og jeg koste meg. Og poenget er: Jeg må ha fått en innsikt eller flere, for min følelse av å være i livet mitt endret seg. Jeg la merke til et par av dem, men det er ikke relevant. Etterpå har jeg bare i bruddstykker kjent på uro ved å skulle formidle, snakke i forsamlinger og lignende. Jeg landet enda flere hakk.

Slik føles det: Jeg er trygg, jeg er ok, jeg er god nok. Jeg vet det i mitt indre i min kjerne, og jeg har kontakt med den bunnsolide meg. Jeg vet jeg kan klare "alt". Det er mer kontakt med min indre trygghet, det at jeg er omfavnet av livet selv, min sanne natur, som gjør at jeg føler det sånn nå. Det får jeg forklare mer om...

Og...jeg vet at jeg enda har flere hakk å gå på. Så fra dyp indre ro til enda mer ro, til enda mer ro og fortsettelse følger...

Jeg vil gjerne høre om hva du tenker, reflekterer over og føler når du leser innleggene jeg skriver. Du kan legge igjen en kommentar eller dele i facebookgruppa Små fortellinger om store endringer

Du er hjertelig velkommen inn i gruppa! Jeg deler nye innlegg hver uke (så godt som jeg kan) :)

Syns du dette er spennende kan du ta kontakt for en gratis og helt uforpliktende prat. Mye kan skje på 30 minutter. :)