Fokus på ubudne følelser er som å mate katta du ikke ønsker i hus

Så lå jeg på ullteppet foran vedovnen med hendene bak nakken, og det dukker opp i sinnet. 

"Det er som å mate katta man ikke ønsker å ha i huset".

Jeg liker katter, men siden en av barna mine er reagerer allergisk er det naturlig å la være å mate eller gi kos og invitere inn katter, som egentlig ikke er så velkomne. Det er sunn fornuft.

Så var det dette med følelser da. Opplevelse vi ikke ønsker å kjenne på. Sinne? Frykt? Angst i kroppen? Uro? Tunghet? Slitenhet? De murrende smertene som kommer og går eller er der til stadighet? Kanskje til og med kjærlighet, eller det å bli rørt helt inn i hjerterota?

Tenk på den følelsen du kjenner er ubuden gjest for deg.

Har du oppdaget at det å ikke ønske opplevelsen velkommen gjør den større, skumlere, som å zoome inn og holde på den? Kanskje har du lagt merke til tankestøyen som legger seg rundt opplevelsen, eller at det er som følelsen setter seg mer i kroppen?

DET er som å mate katta. Det er vanlig at det skjer i sinnet vårt når det er følelser vi ikke tror vi tåler å ha eller kan ha, eller vi opplever det som feil å ha.

 

Så kan jeg høre den kraftige vinden og se snøværet ut gjennom vinduet. Jeg var nettopp ute en tur, og kan huske igjen vinden som tok i kroppen og i trærne, og snøen i ansiktet og håret, de kalde hendene. Det er godt å ligge her inne i varmen nå.

Jeg tåler helt klart å være ute selv om det er snøstorm, akkurat som at jeg tåler å bli kjeftet på og beskyldt for andres sinne, eller ta støyten når det er fortjent. Stå i følelsen av avvisning, selv om tårene triller og sinnet leter et noe(n) å skylde på. Kjenne frykten i hele kroppen. Uroen som kiler og klør. Jeg kan kjenne at jeg lever da. Stå i blåsten. Være i været. Det indre været.

Nå kan jeg bare være her inne. Behagelig. Været ute er ikke så mye å bry seg med, og jeg kan like godt gjøre noe jeg hadde planlagt eller som er godt. Som å bare ligge her.

 

Så kommer den sangen igjen. "Kjeinn at de riv i hjertet". Så kommer jeg på når det bildet først dukket opp. Det hvor jeg står på perrongen og det suser et hurtigtog forbi. Jeg kjenner suget. Ser vinden fra toget blåse håret loddrett og kroppen vaie. Som et tre som står med røttene stødig, og vinden tar kroppen fra anklene og opp ut i diagonal. Følelsen av å være i en virvelvind et langt øyeblikk, eller et slags vakuum på samme tid. Som å være øyet av tornadoen, i opplevelsen av suget.

Men så varer det jo ikke lenge før toget har passert, og det igjen er roligere på perrongen og kroppsvekten igjen lander ned i føttene. Vinden stilner, og ansiktet får sitt vanlige uttrykk og form. Håret henger, om så noe mer fluffy, ned igjen, og skuldrene slipper med tyngdekrafta.

Da bildet kom første gangen knytter jeg det til en opplevelse jeg hadde. Jeg møtte et menneske for første gang. Kjente stemmen godt, rausheten og tilliten var der fra flere gode samtaler på telefon. Han kom og holdt omkring meg med et åpent hjerte og stor kjærlighet. Jeg følte det så sterkt, kjentes som jeg ikke kunne ta imot. Det var noe nytt for meg. Han holdt rundt meg, tett inntil. Han slapp meg ikke. Jeg ble skeptisk, blir jeg lurt, utnyttet? Nei. Det landet noe i kroppen. Det slo meg at jeg kunne være i det. Hengi meg, åpne meg. Ta imot. Og jeg smeltet. Jeg sank inn i klemmen. Ble et med den andre kroppen, det andre mennesket. Følelsene bølget gjennom kroppen, berørt, følelser i bevegelse. Jeg tålte det, selv om det var nytt for meg.

 

Jeg har hatt så uendelig mange kjærlighetsfulle klemmer etter det. Og lange øyeblikk av nærhet og øyekontakt. Kontakt. Har du lagt merke til at i den uavbrutte øyekontakten er det rom? Etter bølgene av følelser, bevegelser i kroppen, av alt som ligger der av programmeringer av sjenerthet, "Er jeg verdt det?", "Er jeg for åpen?", "Holder jeg blikket for lenge?", "Hva tenker de andre?", er det så uendelig mye plass for oss mennesker. Det nære og rene møter det nære og rene, det åpne, det som ønsker velkommen, det som forstår, kjærligheten, væren. For meg har disse oppdagelsene av menneskelig kjærlighetspotensiale og dyp bevegelse vært like mye "å tåle et passerende tog i 100", som hva som helst annet.

 

Så senere, da jeg fikk som busta føyk, sto jeg like stødig. Da nervøsiteten gjorde sitt inntog, kjente jeg roen under det. Da kjærligheten kom igjen, den store som ikke har navn eller følger personer eller sted, med bølger av dyp berøring inni og igjennom kroppen, opplevelsen av et hjerte som favnet verden i sin åpenhet, og ekspandert hode og svimlende utenformeg selv-het, var jeg i det. Trygg i det.

Jeg ser meg selv ta imot livet med åpne armer. Vissheten om at det er ikke meg, men i meg. Bevegelse i meg. Magisk å være i stand til å oppleve noe så bevegende. Jeg er trygg. Uansett opplevelse er det samme sannhet. I meg, men ikke meg.

 

Ikke til en hver tid, kjenner jeg den sannheten. Nei, for sånn er det jo ikke for noen. Noen ganger er tilstanden inni meg frykt og da er selv mørket utenfor eget hus skummelt og skrekken fyller meg. Eller jeg føler meg verdiløs, og ser de selvkritiske tankene male en virkelighet av at jeg aldri kan bli god nok, uansett. Verden blir stor og overveldende, og børen tung på mine skuldre.

Mens i kjærligheten hjemme i meg selv, den tilstanden hvor jeg opplever omfavnelsen, kjenner jeg at livet selv, det ukjente, støtter meg og vil meg godt. Da kan mørket dypt inne i skogen være det tryggeste stedet på jord. Som en kjærlig klem av skygger i mørket og en senket ro og godhet. 

Som igår da jeg tok meg i å for første gang være begeistret over magien i å gå helt alene i skogen i mørket og lytte til ugla som ulte, se skyggen av trærne, høre snøen under føttene og vinden i trærne. Tidligere har det for meg vært noe av det skumleste, mest faretruende, jeg visste om.

Om mørket er skummelt eller en kjær venn kommer fra inni meg. Unikt for øyeblikket. Et uttrykk fra mitt indre. 

 

Takk for at du leste <3 Reflekter og del gjerne videre med meg. 

Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.