Andres magiske øyeblikk kan faktisk ikke skapes av meg

Den lille fortellingen idag er om noe jeg opplevde i september for halvannet år siden. Jeg hadde planlagt en workshop sammen med ei som inspirerer meg og som jeg ser virkelig opp til. Navnet vi hadde valgt på workshopen var "Rom for magiske øyeblikk", og det forteller mye om hvilke forventninger vi selv hadde til workshopen, selv om det var basert på våre egne erfaringer. Vi hadde planlagt den lenge og gledet oss lenge.

De siste dagene før workshopen begynte jeg å kjenne meg urolig og nervøs, som egentlig er helt vanlig, men det var mye verre enn jeg brukte å kjenne det. Samme dagen var jeg så nervøs at jeg var kvalm og angret meg på at jeg hadde planlagt denne workshopen i utgangspunktet. Jeg hadde allerede lært om at følelsene mine kommer fra tankene og skjønte at det var mye som foregikk i kulissene hos meg. Jeg merket at tankene mine svirret rundt hvilket yogaprogram jeg skulle velge? At jeg ikke kunne bestemme meg og at det ikke var godt nok det jeg kom på. Hva ville gi deltakerne magiske øyeblikk? Jeg visste at det jeg trengte var å stole på meg selv og slappe av. Jeg hadde allerede undervist yoga i nesten 4 år, så det gav i grunn ingen mening at jeg skulle kjenne meg SÅ dårlig. Men jeg klarte ikke å skru av tankene og jeg kunne ikke helt se hvilke tanker det var. Jeg skjønte imidlertid at det var viktig for meg å gjøre mitt beste og at forventningene til meg selv var høye. Jeg hadde mest lyst til å bli hjemme. På dette tidspunktet var det min virkelighet at workshopen gjorde meg utrolig nervøs og at det jeg følte var en bekreftelse på at jeg ikke var godt nok forberedt, eller et aller annet uvisst, som føltes veldig skummelt. Jeg kjente meg i fare.

Så satt jeg i bilen på vei til kursstedet og konsentrerte meg om kjøringen. Begynte å føle meg bedre, og kjente at jeg slappet av mer. Nå visste jeg plutselig hvilket yogaprogram jeg ville undervise.  Det hadde jeg jo egentlig VISST hele tiden. Det var et klart bilde for meg allerede under planleggingen.

Så kom en ny tanke til meg. JEG kan ikke gi dem magiske øyeblikk. Jeg innså at jeg hadde gått rundt i flere dager og tatt på meg ansvar for noe jeg har null kontroll over. Jeg kjente meg med en gang tryggere og roligere. Friere også, for egentlig hadde det ikke så stor betydning hvilke øvelser jeg valgte. Jeg kunne puste ut. Aah.

Det beste jeg kan gjøre er å ha tillit til det som er klart og det jeg bare VET. Da er jeg mer tilstede i øyeblikket. Jeg bruker alltid å si i yogaklassene: Du gjør så godt du kan, aldri mer enn det, for det er det beste du kan gjøre. Det er virkelig det beste! Da kan vi slappe av. Det beste jeg kan gjøre som lærer er faktisk å være tilstede, verne om min egen ro ved å ta tankene mindre alvorlig, og så gjøre så godt jeg kan. Bortsett fra at da kan det ikke kalles å GJØRE lenger, men FLYTE. Jeg erfarer nå at jeg oftere kan ta mine egne tanker og følelser med en klype salt. Min mistanke styrkes jo flere slike aha-opplevelser og erkjennelser jeg får om meg selv og mitt "opplevelsessystem". Jeg ser mer og mer klart at alle mine opplevelser er skapt av tankene som flyter gjennom meg øyeblikk for øyeblikk og IKKE for eksempel av at jeg skal undervise en workshop. Når jeg er rolig og kjenner min indre visdom kan jeg formidle ting jeg ikke visste at jeg kunne selv engang. Det nye og betydningsfulle får slippe til. Mer om det en annen gang.

Andres magiske øyeblikk kan faktisk ikke skapes av meg. Ei heller av deg.

Jeg vil veldig gjerne høre hva du tenkte og følte når du leste min lille fortelling idag. Du kan skrive en kommentar eller dele i facebookgruppa Små fortellinger om store endringer. Du er hjertelig velkommen inn i gruppa om du ikke er med allerede!

Små fortellinger om store endringer er en serie innlegg med historier som illustrerer hvordan kontakt med vår egen indre visdom gir økt forståelse for livet selv og varige endring helt naturlig.