Åh? Ja... Nå kan jeg legge meg å sove mamma.

3p coaching Mar 24, 2018

Har du mareritt?

 

Det har jeg. Noen ganger på natten, men som oftest på dagen.

 

Jeg mener som for eksempel:

  • får panikk over alt jeg skulle ha gjort, at jeg er for sent ute eller ikke strekker til

 

  • blir urolig, anspent og slutter å puste fordi jeg er redd for å ikke være god nok, prestere godt nok, støte noe, miste noen, ikke bli likt for den jeg er osv.

 

  • er frustrert og sint så det gjør vondt i kroppen over mannen som er gjør ting feil, eller at barna er vanskelige, roter, lager for mye bråk eller maser.

 

  • får klump i magen og føler meg redd, urolig eller skamfull fordi jeg får besøk av opplevelser jeg har hatt tidligere eller grubler over ting jeg har sagt eller gjort som kanskje ble feil

 

Ja, hver dag faktisk. Det er en del av å være menneske, så det er ufarlig og egentlig fantastisk. Så lenge vi kjenner til hvordan vi er skapt for å tåle alle opplevelser. Det er ekte og kan være vondt og ubehagelig i øyeblikket, men det går over. Jeg vet nå at det kommer fra meg, og jeg vet at det er sånn vi mennesker er genialt designet for å oppleve livet i alle farger. Vi er laget for å bli lurt. Lurt av oss selv. Det hender til og med at jeg kjefter på mannen eller barna når jeg er i såkalt "drømme", men det skjer mye sjeldnere enn før. Jeg forstår nemlig oftere at jeg faktisk bare har mareritt i våken tilstand, det er en perfekt illusjon.

Jeg digger sammenligningen i følgende situasjon som jeg har fra en kjent lærer: Ei natt drømmer jeg at jeg dreper naboen. Neste dag går jeg til politistasjonen og melder meg selv inn. Politiet finner naboen i levende live. Selvfølgelig!

 

Her er mine to små fortellinger idag, og de handle om å sove, drømme og om mareritt.

 

To små fortellinger om store endringer

Om å kunne sovne selv

Sønnen min Jeraymi var 1 år. Han hadde lagt seg i sin egen seng og jeg la meg ned ved siden av han i sengen. Han brukte å bli liggende våken ei stund på kvelden. Han likte godt å synge og pludre for seg selv. Kroppen var ofte urolig og armene i bevegelse i lufta og langs veggen. Han kunne ikke ligge stille. Denne kvelden sa han at han ikke fikk sove. Jeg visste jo hvorfor. Jeg forklarte rolig: For å sovne så må hendene  og kroppen ligge helt rolig og øynene være lukket. Han lukket øynene, jeg minte han på å ha hendene rolig et par ganger, og han sovnet nokså med en gang. Siden den kvelden har Jeraymi visst hvordan han skal sovne. Han har aldri stått opp av sengen etter han har lagt seg. Han har heller aldri sagt noe om at han ikke kan få sove.

 

Om å ha mareritt uten å være redd

Jeraymi var 3 år, nesten 4. Han hadde våknet flere ganger om natta, ikke så ofte, men det hendte han ropte og skalv. Han kunne også gå i søvne. Hver kveld måtte jeg sjekke at det ikke var noe monster under senga.

En kveld sa han: "Mamma, jeg er redd for å sovne." Jeg spurte hvorfor. Han svarte at han var redd for å drømme om noe skummelt. Jeg lå ved siden av han i sengen, slik som jeg brukte når jeg skulle si god natt og synge nattasang. Jeg hadde god tid og var i en reflekterende tilstand. Det slo meg at det ikke er noe forskjell på drømmer om natta og barnetv med spennende handling, som Jeraymi aller helst ville se på om han fikk velge selv. Jeg sa "Men du liker jo å se på skummel barnetv." Han nikket. "Du har en god fantasi du, Jeraymi. Drømmene dine er laget av fantasien din. Du bruker jo å lage eventyr om skumle troll når vi kjører bil. Du er ikke redd da. Det er jo egentlig det samme som drømmer. Drømmer er som skummel barnetv, bare at de lages av fantasien din når du sover."

"Åh? Ja." sa han og det ble stille noen sekunder. Så bestemte han seg: "Nå kan jeg legge meg å sove mamma."

Siden denne kvelden har Jeraymi aldri ropt eller vekket oss på natta på grunn av drømmer. Det er 3 år siden nå. Han har aldri nevnt skumle drømmer, bortsett fra en morgen da han sa til meg: "Mamma, jeg våknet av en skummel drøm i natt, men jeg la meg bare til å sove igjen jeg."

 

Hendelsene er gjenfortalt så godt som jeg husker dem. De er begge like fine og illustrerende om hvordan aha-opplevelser, kontakt med egen visdom og sannheter om livet selv, gir en varig endring hos oss mennesker uten at vi trenger å gjøre noe eller streve. Det skjer av seg selv. Det er spennende å oppleve slike endringer både hos seg selv og hos andre. Det gir meg en følelse av magi og håp. Fortellingene idag handlet om sønnen min. Jeg var tilstede og delte min forståelse, MEN at han fikk en så sterk opplevelse av sannhet i disse øyeblikkene handler ikke om meg. Det var i han selv. En indre visshet. Puslespillbrikkene falt på plass. Endringer som er følge av at "brillene" vi ser verden igjennom endres, og at følelsen av verden endres, skjer oss gjennom hele livet. Vi forstår mer. Vi oppdager. Vi erfarer. Sannheten avdekkes.

 

Takk for at du leste!

Jeg blir veldig glad om du har lyst til å dele dine tanker i feltet under eller i facebookgruppa vår Små fortellinger om store endringer. Kanskje har du lyst til å dele egne små historier om endringer som har betydd noe for deg i ditt liv?

Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.